Tre plakater av smerte – 50x70cm
€ 59,82 Inkl. MVA
Tre pedagogisk tegneserie plakater i A3 format
- Smerte fysiologi
- Smerte psykologi
- Fysisk aktivitet som smertemodule
Beskrivelse
De tre posterne kommer til å være til stor hjelp i speilingsprosessen og vil gjøre dine pasienter mer bevisste om hva smerte er, vad som er årsaken til smerte, og hva for mekanismer som kan øke eller minske en smerteopplevelse.
Størrelsen på hver poster er 50 cm x 70cm. De bør rammes inn og henges opp på veggen i ditt behandlingsrom, venterommet, eller i en gang der det er ganske stille og hvor det ikke skjer så mye. Nå kan pasienten i ro og mak kikke på bildene på posterne. Målet er ikke å forklare informasjonen på posteren, heller stille følgende spørsmål: "Hva synes du om informasjonen på denne posteren”, eller "Hva ser du i bildene på denne posteren og hva betyr dette for deg?”. Hva som nå kan skje er at pasienten kjenner seg igjen i de tegnede bildene og automatisk begynner å snakke om hva henne/han ser i bildet. En annen pasient kan kikke på bildene, nikke, og sier ingenting. Det er også helt OK! Du skal ikke presse pasienten til å begynne å snakke om hva han/hun ser. Det er mer snakk om å starte en prosess uten at pasienten skal kjenne seg stigmatisert. Så denne prosessen kan se veldig forskjellig ut fra person til person. Med posterne på veggen på din arbeidsplass signalerer du at denne informasjonen finnes i veggene på din arbeidsplass og om du vil snakke om noe av det du ser så er du hjertlig velkommen til å gjøre det. Det er som sagt viktigt å ikke presse pasienten inn i noe av dette, ikke skape angst og uro om forskjellige psykologiske faktorer knyttet til smerteopplevelsen. På en god måte skal du forsiktig vise pasienten at kunnskapen som finnes i posterne er viktig og kan være til hjelp i behandlingen. Det er bedre for deg å veilede en å forklare.

Fysisk aktivitet som smertebehandling
Du skal i utgangspunktet ikke forklare posteren for pasienten. I steden ber du pasienten om følgende: "Hva for tanker gjør du deg når du ser på bildene på posteren". Pasienten kjenner antagligvis til at endorfiner frigjøres ved fysisk aktivitet gjennom økt produksjon av kroppens egne morfinlignende stoffer – de endogene opiatene. Men du må forklare at det er viktig med korrekt dosering av treningen som igjen modulerer smerte opplevelsen gjennom en hemming av nociceptiv input. Den fysiske aktiviteten har en antinociceptiv effekt. Den antinociceptive effekten muliggjør at pasienten tolererer økt belastning. Nervesystemet reagerar nå på en normal måte på vanlige belastninger, noe som tyder på at dosert fysisk aktivitet har en antiallodynisk effekt. Når du er med pasienten i smertemoduleringsrommet kan du videreutvikle din kommunikasjon. Når pasienten eksempelvis sykler er dette en perfekt situasjon for deg å forklare hva som skjer. "Når du sitter her og sykler går det nerveimpulser fra anklene, knærne, hoftene, legg- og lårmuskler til ryggmargens bakhorn. Disse nerveimpulsene aktiverer en kjemisk reaksjon i ryggmargens bakhorn slik at nerveimpulser fra nociceptive receptorer hemmes fra å nå fram til pasientens bevissthet. Samtidig aktiverer de arbeidende musklene et område midt inne i hjernen som heter hypofysen. I hypofysen aktivereres en mengde nerveceller som produserer endorfiner som transporteres ut i sirkulasjonen og fester seg til nerveceller i hjernen og andre deler av centralnervesystemet. Nå aktiveres det nedadgående smertehemmende systemet som forsterker smertehemmingen i ryggmargens bakhorn”. Smertelindring handler om kortikal og spinal kontroll av nociceptiv input.

Smertens fysiologi
Forklar ikke posteren for pasienten. I steden kan du be pasienten om følgende: "Hva for tanker gjør du deg når du kikker på de forskjellige bildene på posteren? ". Pasienten kommer til å kjenne seg igjen i de røde djevlene og smerte orkesteret som spiller smertetoner. Det er dog vanskligere å forstå at vi ikke har smertereceptorer men nociceptorer. Nociceptorer (mekaniske, termiske og kjemiske) er designet for å oppdage vevsskader og har høye terskler for aktivering. Det betyr at det må en viss størrelse på stimuliet for å aktivere de nociceptive receptorene. Over tid, og spesielt ved langvarig smerte, senkes terskelnivået for å aktivere nociceptorene, slik at et normalt stimulus som ikke skal gi smerte oppleves smertefullt. Det er allodyni.
Det kan settes et likhetstegn mellom smerte og stress, noe som aktiverer hypotalamus - hypofysen – binyre - aksen (HPA-aksen), noe som øker nivået av stresshormoner i kroppen. Om denne situasjonen fortsetter kan det føre til en ubalanse i HPA-aksen, i det hormonelle systemet, slik at det nedadgående smerte hemmende systemet blir dysfunksjonelt. Det gjør at normale belastninger som forskjellige former for trening tolkes av hjernen som en fare, og du opplever smerte -belastningsallodyni. Det er heller ikke uvanlig at langvarig smerte og stress fører til endringer i ens personlighet.
Det er helt vanlig å tenke at vi har smertereceptorer som sender smerteimpulser til hjernen. Slik er det ikke. Vi har ingen smertereceptorer, vi har nociceptorer. Nociceptorene har høye terskler for depolarisering og er først og fremst designet for å oppdage vevsskader. Når nervimpulsene från forskjellige nociceptorer, og selve situasjonen, tolkes i forskjellige hjerneområder som en fare for ens overlevelse, kommer du til å oppleve smerte. Derfor er smerte en OUTPUT. Mest intressant av alt er at forskning viser at våre tanker og følelser er nært knyttet til våre smerteopplevelse. Tanker og følelser modulerar smerteopplevelsen. Psykologiske faktorer kan enten øke/aktivere eller minske/hemme nociceptiv input. Tanker og følelser styrer forskjellige fysiologiske prosesser som påvirkar vår helse.

Smertens psykologi
Dette er kanskje den viktigste posteren av de tre. En grov vurdering er at 70-90% av pasientene finner denne posteren mest interessant. Er det for at pasienten kjenner seg igjen i bildene og det setter igang en mengde følelser? Igjen, forklar ikke posteren til pasienten isteden spør pasienten: "Hva synes du om bildene i posteren?". Eller: "Hva ser du?”. Mange pasienter kjenner seg igjen i bildene og åpner seg i forhold til det han/hun ser. Om du som terapeut derimot forklarer bildene for pasienten, er det alltid en risiko for at pasienten kan kjenne seg stigmatisert og tolker det du forklarar negativt. Nemlig at smerten sitter i hodet, at det bara er psykisk. Når pasienten selv begynner å forklare hva han/hun ser i bildene kan du stille åpne spørsmål eller gi svar på konkrete spørsmål fra pasienten. Pasienten begynner nå en reise som gir en bedre forståelse av hvordan forskjellige psykologiske faktorer, tanker og følelser styrer smerteopplevelsen. Tilslutt, det er bedre at pasienten selv oppdager alt dette og at du veileder isteden for å forklare.
